Kort oppsummert ble det tre dager med mat og vin: Vi lærte å lage en herlig 5-retters middag av en kokken Rita som artig nok bare snakket italiensk (så da lærte vi vel italiensk også), Lina fylte år, koffertene ble fylt med vin og vi satte oss i bilen for å gjøre ferien i baklengs-fortfilm. Det vil si: Vi kjørte tilbake samme veien som vi kom fra, og endte opp noen mil nord for Barcelona i Tossa de Mar, for to dager med strand og sydenliv før vi tok flyet hjem.

På turen til Antibes sluttet pluteslig vår kjære Nora-GPS og snakke til oss. Etter litt undring over problemet forstod vi at det slett ikke var fordi hun var lei oss, men at vi hadde klart og kortslutte lighter-uttaket. Instruksjonsboka til bilen er selvfølgelig kun på spansk så det måtte fintenkes og letes litt før vi fant frem til sikringen som var gåen. Når sant skal sies måtte vi vel egentlig ringe en spansktalende Opel-eier i Larssen-slekta. Med de tekniske problemene ute av verden var Nora klare for føre oss inn i Italia og helt frem til porten på Villa Favorita i Alba, Piemonte.

Straks vi stanset på utsiden av den herskaplige jernporten svingte den opp, og ønsket oss velkommen inn som et signal om at dette blir staselig. Vi ble godt mottatt av Roberta og Giovanna med en omvisning fra jacuzzien, inn i alle stuene, kjøkkenet og til slutt rommene som det var å velge å vrake i. Det vil si at Larssen-Reitens gikk for himmelsengen i det gule rommet mens Støen-Tyribergets valgte balkongen på det rosa rommet.

Etter at bagasjen var på plass ble det servert en flaske av husets egne vin mens Roberta instruerte oss i hvordan vi skulle finne frem til det beste i Alba og booket vinsmakinger til de neste dagene for oss. Kvelden ble tilbrakt på Osteria del Teatro og det ble spist de herligste retter fra det Piemontiske kjøkken. Dagen etter startet med en elegant frokost før vi bega oss ut på leting etter de beste vinene i området, men det er en annen historie.

Si hva du vil om spanske storbyer, fransk mat, sol og strender, men bedre enn dette blir det ikke.

Bilturen fra Montpellier gikk i en fei godt hjulpet av en kanal med fransk visesang. Vi er temmelig sikre på at vi fikk høre franskmennenes utgaver av: Lars Klevstrand, Alf Cranner, Tove Karoline Knudsen, Nora Brockstedt og Lynni Treekrem for å nevne noen få. Franskmennene har noe for alle.

Vel fremme i de knøttsmå hotellrommene våre med ekstra køyeseng i gangen. Dro vi på stranda i frisk bris. Det vil si fruene la seg ned i sanden mens herrene ble sittende litt lenger unna med små øl og gode bøker. Gert Nygårdshaug og Arto Paasilinna er dugandes tidtrøyte. Drikken var allerede tatt hånd om, men man trenger som kjent også mat. Ettersom vi bodde like i nærheten av havna tenkte vi at det var naturlig å ta seg en tur dit.  Naturlig var det kanskje, men stedet bar preg av å være bygd opp for turistene (som f.eks. oss selv) sin del. Med andre ord ikke spesielt sjarmerende og temmelig proppfullt av andre i samme ærend som oss selv. For første gang på turen forstod vi at vi var i Syden. Vi fikk oss et dugelig måltid på en fiskerestaurant og endte opp i hotellbaren med en pastis og hvitvin etterpå.

Fréjus hadde, uten at vi la merke til det, unngått å gjøre seg bemerket så neste dag ble det planlagt en Tour de Riviera. Vi skulle ta en kjapp tur vestover for en kaffe i St Tropez for så å tverrvende å kjøre tilbake og fortsette gjennom Cannes til Antibes og muligens også en strand i nærheten. Denne planen hadde store mangler. Ja, avstandene er korte, men det er trange veier langs kysten og alle skulle til St Tropez denne lørdagen. Vi endte opp med å bruke to og en halv time på de snaue fire milene til St Tropez og vi måtte parkere over to kilometer fra havna. Kaffekoppen ble med andre ord til lunsj og det var ikke snakk om å rekke noe mer av den planlagte ruten for vi skulle selvfølgelig også stå i kø ut igjen. Vi fikk i alle fall sett yachtene fiffen og det var svære greier. Så svære at vi knapt så sjøen for bare båter. På turen tilbake blir det riktignok tid til en stopp på ei strand. Den friske brisen fra dagen før hadde nå økt til kuling i kastene og strandlivet ble fort vanskelig. Sand i skoene, øyenbryn og det faktum at badetemperaturen holdt seg godt under tjue grader gjorde sitt til å forkorte opplevelsen.

For å unngå “turistmaset” bestemte vi oss for å legge kveldens måltid til gamlebyen. Det var ikke lengre at vi tok oss frem til fots. Restaurant tilbudet var ikke helt hva vi hadde forventet oss (kanskje det var for få turister der). Men vi endte til slutt opp på et torg der vi ble omringet av diverse folkdraktskledde kvinner og menn. De danset, spilte trekkspill og gikk på stylter. Det hele virket som en blanding av 17. mai og svensk midtsommernatt. I utkanten av festlighetene lå mattilbudet, men å få servering var ikke like til. Vi vet ikke hva vi gjorde feil, men på langt fra fulle restauranter bare lo kelnerne når vi ba om plass. Et sted lo til og med gjestene. Så til slutt endte vi selvfølgelig opp på det billigste og antatt kjipeste stedet. Vi hadde i det minste utsikt til styltedanserne og trøstet oss med at vi på vei opp hadde sett et par barer som kunne være verdt et besøk.

Pøh! Når måltidet var over i ellevetiden var det ikke en åpen bar i sikte. Dermed ble det bare å spasere seg tilbake til havneområdet. Pulsen på nattelivet var knapt merkbar og vi endte opp med nesten å bli ryddet inne på The Coconut – Rhumeri ved stengetid av en heller uinteressert betjening. Vi takket for oss og fant en snarvei hjem.

Dagen derpå rant vindstille og sent. Første del ble brukt til strand og bassengaktiviteter før vi satte oss i bilen for å ta den Antibes-turen. Det første vi skjønte når vi forlot Fréjus i østlig retning var at det var tvillingbyen (St Raphael) som hadde restaurantene og det dertil hørende nattelivet. Men det gjorde oss ingenting for høydepunktet for disse tre dagene fikk vi i Antibes. God mat og drikke. Trivelige gater. Ja og rikelig med turister også, for all del, men de var av det hyggelige slaget.

Ankomsten til hotellet burde være enkel, men ettersom ingen av oss stolte helt på at vi hadde fått tastet inn rett adresse på GPS’n og GPS-damen stadig vekk kom med instruksjoner av typen: Ta til høyre på brygge – kjør inn i rundkjøring og hold til venstre. GPS-damen snakket tilsynelatende bokmål med sunnmørsk tonefall, noe som førte til ekstremt merkelig uttale av franske gatenavn.

Etter litt bomkjøring fordi vi lett ignorerte den masete sunnmøringen, kom vi fram til riktig hotell og startet jakten på mat. Vi kom midt mellom lunsj og middagstid og måtte vente en drøy time før vi kunne bestille middag. Dette førte til stemingen ble noe redusert, sultne som vi var, men det viste seg at den middagen vi omsider fikk var vel verdt å vente på. Under susende tretopper til lyden av kvitrene svaler og synet av rosa solnedgang fortærte vi reisens inntil da desidert beste måltid. Helt hjernefritt, men ravioli, skinke, innpakket lammekjøtt, kylling, krydderpølse, kamskjell, fiken og sjokoladefondant er for all del gode alterativ. Franskmannen kan det der med mat.

Dagen etter pakket vi badebagen og satte kursen for stranden. Dagen begyndte lett overskyet, men når vi hadde fått betalt oss inn på privat strand med solsenger langs en endeløs sandstrand rett utenfor Montpellier forsvant det lette skylaget og solen skinte fra blå himmel. Vannet var godt og varmt, solsengen god å ligge på, servitørene serviceinnstilte, Stian ble solbrent, mao – alt var som det pleier på en solfylt dag i Sør-Frankrike. Kvelden ble avsluttet med nok et nydelig måltid – noen mente at det til og med var bedre enn det vi fikk servert dagen før. Montpellier er definitivt plassen for nydelig mat. I vår interne kulinariske konkurranse mellom Spania og Frankrike har sistnevnte definitivt gått av med seieren. Men spanjolen er mye bedre på alkoholfritt øl – i den grad det er relevant.

Den siste dagen ble brukt til sightseeing og shopping i byen – vi fikk med oss en veldig stor katedral sett fra utsiden, akvedukter fra romertiden og en kjempestor statue av noe Kristin mente var Ludvig den 14, men Ole-H var litt usikker fordi han hadde romerske klær. Vi kom ikke fram til noen endelig konklusjon, men den godeste Ludvig var jo litt ekstravagant så kanskje han bare hadde kledd seg ut for anledningen.

Kristin fikk seg en kjole på markedet, Ole-H en fancy skjorte og Stian og jeg kjøpte solfaktor 30. Etter en lett utskjelling på fransk som antagelivis handlet om hvor idiotisk det er å dra på ferie i Frankrike uten å kunne fransk, øl på komedieplassen, nok et måltid god mat og litt pakking, la oss trette og mette og drømte om nye eventyr i Frejus.

Vi skrittet ut av hotellet og ned på metroen og tok oss opp mot høyere land. Målet var Park Güell, et annet prosjekt av Guds gale Gaudi. Fra metroen hadde vi 500m med stigning frem til målet og Kristin gikk umiddelbart i et brudd som holdt helt frem. Der kunne vi fastslå at flislegging er noe spanjolene skjønner seg på. At parken var en populær attraksjon var det aldri noen tvil om. Bare ta en titt på bildene.

Fra den ene folkemengden til den andre. Vi tok metroen ned til Rambla’n igjen og skulle besøke Mercat La Boqueria. Det store matmarkedet i sentrum. Både kjøtt, fisk, ost og frukt kunne vi se. Verre var det å finne seg en plass å spise. Barene innerst på markedet var selvfølgelig smekk fulle og vel så det. Men på vei ut igjen så vi en liten delikatessebutikk som hadde et nesten uleselig skilt det stod restaurant på. Og ganske riktig når vi kom inn og fikk spurt høflig ble vi vist opp i tom restaurant i andre etasje. Så der satt vi alene med utsikt over maset nede på Rambla’n og fikk servert den ene lille lekkerbisken etter den andre. Skinken (Jambon Jubago) ble dagens vinner og minnes med et lite tomt blikk og åpen munn.

Dagen endte med en mer eller mindre vellykket shoppingrunde og et reservert bord på en av Barcelonas eldste restauranter Los Caracolas (Sneglen). Dyrt og turistifisert så det holder, men trivelig og godt likevel. Ole H og jeg endte kvelden på en bar full av lokale rockabillyentusiaster, rett rundt hjørnet for hotellet, og oppdaget at det lokale ølet heter Moritz. Etiketten var så pen at vi umiddelbart kunne utrope det til vår nye favoritt. Smakte bra gjorde det også.

Tirdsag morgen pakket vi koffertene og kom oss ut på flyplassen for å hente leiebilen. 3,5 time senere med både nytte og mistro til vår kvinnelige GPS-stemme var fremme ved hotellet i Montepellier.  Her blir det fransk mat, bading med dertil hørende solbrente kropper og gjøglere på komedieplassen. Fine greier.

Søndagen skulle tilbringes i havneområdet. Ole H hadde tanker om en taubanetur over havna.  Vi trasket lystig nedover til Paral.lel i varmen, rundet Christopher Colombus-søylen og observerte to tårn som holdt taubanen oppe på vei til fastlandet. Da vi kom frem til oppstigningstårnet feiget Kirstin og jeg ut. Det fristet ikke å dinge høyt oppe i luften i et lite tyttebær som hang i en hyssing. Lina og Ole H fikk klare seg og alene og hadde etter sigende en fin tur over fjorden. Vi som er sterkere knyttet til landjorda tok i stedet turen på Picasso-museet. Der var det mye å le av.

Før man skulle ut i natten og spise ble det tid til en tur på soltaket og en dukkert i bassenget. Vi bestemte oss for å holde oss i nærområdet (El Raval). Guideboken hadde en innbydende beskrivelse av Meson David. En restaurant som skulle være hektisk og sliten (les: rustikk). Det var den også, og etter en hel del språkforrvirring fikk heldigvis et bord, en engelsk og en spansk meny. Maten må vel sies å være av den enkle (i den beste betydningen av ordet) sorten: Stekt kjøtt og tilbehør. Litt nede på menyen oppdaget jeg noen mer eksotiske kjøttstykker, etter lever og nyrer dukket hjerne opp som et valg. For min del noe helt nytt og alt for fristende til å la være.

Det var en del spenning knyttet til hvordan den kom til å bli servert, og jeg vet ikke om jeg er skuffet eller glad for at den viste seg å være fritert i biter som kunne minne om blomkålbiter fra en Findus grønnsaksblanding. Jeg har ingen gode referanser til smak og konsistens. Innenfor frityrhinnen var det hele ganske bløtt. Det var ikke mye som minnet om kjøtt for å si det sånn. Det var et ytre rødaktig lag og innenfor noe hvitt flytende sausaktig. Smaken var ganske mild og minnet ikke mye om annen innmat. Jeg kan vel avsløre at det ikke er min nye favorittrett. Det var mer interessant enn godt, men på ingen måte vondt.

PS. I skrivende stund er vi i Montpellier og skal om ikke lenge videre til Frejus. Gode tips til opplevelser blir satt pris på.

“Startpunktet” var Palau de la Música Catalana. Mye forseggjort flislegging i taket, og det var i grunnen det. Fint for all del, men lell. Vi hadde så godt som full kontroll på kartet og ruta, men var ikke helt drevne på å gjenkjenne de modernistiske fasadene så noen ble passert uten at vi la merke til dem. På grunn av det forskjøvede startpunktet ble vi fort nødt om å ta en pust i bakken med en lett lunsj. Øl (se opp for Linas guide til alkoholfritt øl på et senere tidspunkt), vin, asparges i Hollandaiessaus, gazpacho og kyllingsalat ga oss nok krefter til å fortsette jakten på noen angivlig fantastiske Gaudi hus.

Vi kom etter hvert frem til et hus som nesten ikke kan beskrives. Fasaden så ut som en blanding av knokkelhaug og et akvarium og på toppen bølget taket seg som en drage eller en jævla svær abbor. Lina og jeg betalte blodprisen på 16,5 € for inngang mens Kristin og Ole H skled videre oppover ruta til neste syke arkitektoniske perle. Innsiden av huset, som har vært en familiebolig, lignet på et undersjøisk eventyrlandskap der du skulle lete lenge etter en vinkel eller rett linje. (Det kommer bilder bare vi finner en butikk som selger minnekortlesere). Etter rundturen som inkluderte en tur opp på taket for å ta kjempeabboren i nærmere øyesyn fant vi igjen den andre halvdelen av reisefølget som fornuftig nok hadde slått seg ned på en servering lenger opp på ruta.

Vi skippet en håndfull fasader og bega oss raskt i retning endestasjonen: La Sagrada Familia. En helt vannvittig kirke som har vært under bygging i snart 80 år. Køa var lang, prisen drøy og bena såre, så vi valgte den enkle løsningen en runde på utsiden og en rask t-banetur tilbake til hotellet.

I god spansk ånd tuslet vi ut for å spise i 21:30 tida, og endte opp med en treretter som begyndte veldig bra, men gradvis ble ganske kjip. Til gjengjeld havnet vi på en bar med hvor vi til tider følte vi så på en Pedro Almodovar-film uten undertekster, og det var jo ganske gøy.