Hvor vi oppdager fransk visesang, sitter i kø, menger oss med fiffen, får sand i skoa og skrur av lyset når vi går hjem fra havna.
Bilturen fra Montpellier gikk i en fei godt hjulpet av en kanal med fransk visesang. Vi er temmelig sikre på at vi fikk høre franskmennenes utgaver av: Lars Klevstrand, Alf Cranner, Tove Karoline Knudsen, Nora Brockstedt og Lynni Treekrem for å nevne noen få. Franskmennene har noe for alle.
Vel fremme i de knøttsmå hotellrommene våre med ekstra køyeseng i gangen. Dro vi på stranda i frisk bris. Det vil si fruene la seg ned i sanden mens herrene ble sittende litt lenger unna med små øl og gode bøker. Gert Nygårdshaug og Arto Paasilinna er dugandes tidtrøyte. Drikken var allerede tatt hånd om, men man trenger som kjent også mat. Ettersom vi bodde like i nærheten av havna tenkte vi at det var naturlig å ta seg en tur dit. Naturlig var det kanskje, men stedet bar preg av å være bygd opp for turistene (som f.eks. oss selv) sin del. Med andre ord ikke spesielt sjarmerende og temmelig proppfullt av andre i samme ærend som oss selv. For første gang på turen forstod vi at vi var i Syden. Vi fikk oss et dugelig måltid på en fiskerestaurant og endte opp i hotellbaren med en pastis og hvitvin etterpå.
Fréjus hadde, uten at vi la merke til det, unngått å gjøre seg bemerket så neste dag ble det planlagt en Tour de Riviera. Vi skulle ta en kjapp tur vestover for en kaffe i St Tropez for så å tverrvende å kjøre tilbake og fortsette gjennom Cannes til Antibes og muligens også en strand i nærheten. Denne planen hadde store mangler. Ja, avstandene er korte, men det er trange veier langs kysten og alle skulle til St Tropez denne lørdagen. Vi endte opp med å bruke to og en halv time på de snaue fire milene til St Tropez og vi måtte parkere over to kilometer fra havna. Kaffekoppen ble med andre ord til lunsj og det var ikke snakk om å rekke noe mer av den planlagte ruten for vi skulle selvfølgelig også stå i kø ut igjen. Vi fikk i alle fall sett yachtene fiffen og det var svære greier. Så svære at vi knapt så sjøen for bare båter. På turen tilbake blir det riktignok tid til en stopp på ei strand. Den friske brisen fra dagen før hadde nå økt til kuling i kastene og strandlivet ble fort vanskelig. Sand i skoene, øyenbryn og det faktum at badetemperaturen holdt seg godt under tjue grader gjorde sitt til å forkorte opplevelsen.
For å unngå “turistmaset” bestemte vi oss for å legge kveldens måltid til gamlebyen. Det var ikke lengre at vi tok oss frem til fots. Restaurant tilbudet var ikke helt hva vi hadde forventet oss (kanskje det var for få turister der). Men vi endte til slutt opp på et torg der vi ble omringet av diverse folkdraktskledde kvinner og menn. De danset, spilte trekkspill og gikk på stylter. Det hele virket som en blanding av 17. mai og svensk midtsommernatt. I utkanten av festlighetene lå mattilbudet, men å få servering var ikke like til. Vi vet ikke hva vi gjorde feil, men på langt fra fulle restauranter bare lo kelnerne når vi ba om plass. Et sted lo til og med gjestene. Så til slutt endte vi selvfølgelig opp på det billigste og antatt kjipeste stedet. Vi hadde i det minste utsikt til styltedanserne og trøstet oss med at vi på vei opp hadde sett et par barer som kunne være verdt et besøk.
Pøh! Når måltidet var over i ellevetiden var det ikke en åpen bar i sikte. Dermed ble det bare å spasere seg tilbake til havneområdet. Pulsen på nattelivet var knapt merkbar og vi endte opp med nesten å bli ryddet inne på The Coconut – Rhumeri ved stengetid av en heller uinteressert betjening. Vi takket for oss og fant en snarvei hjem.
Dagen derpå rant vindstille og sent. Første del ble brukt til strand og bassengaktiviteter før vi satte oss i bilen for å ta den Antibes-turen. Det første vi skjønte når vi forlot Fréjus i østlig retning var at det var tvillingbyen (St Raphael) som hadde restaurantene og det dertil hørende nattelivet. Men det gjorde oss ingenting for høydepunktet for disse tre dagene fikk vi i Antibes. God mat og drikke. Trivelige gater. Ja og rikelig med turister også, for all del, men de var av det hyggelige slaget.
