Hvor vi går en tur i parken, finner en god skinke i andre etasje, shopper, oppdager et lokalt øl og drar videre.
Vi skrittet ut av hotellet og ned på metroen og tok oss opp mot høyere land. Målet var Park Güell, et annet prosjekt av Guds gale Gaudi. Fra metroen hadde vi 500m med stigning frem til målet og Kristin gikk umiddelbart i et brudd som holdt helt frem. Der kunne vi fastslå at flislegging er noe spanjolene skjønner seg på. At parken var en populær attraksjon var det aldri noen tvil om. Bare ta en titt på bildene.
Fra den ene folkemengden til den andre. Vi tok metroen ned til Rambla’n igjen og skulle besøke Mercat La Boqueria. Det store matmarkedet i sentrum. Både kjøtt, fisk, ost og frukt kunne vi se. Verre var det å finne seg en plass å spise. Barene innerst på markedet var selvfølgelig smekk fulle og vel så det. Men på vei ut igjen så vi en liten delikatessebutikk som hadde et nesten uleselig skilt det stod restaurant på. Og ganske riktig når vi kom inn og fikk spurt høflig ble vi vist opp i tom restaurant i andre etasje. Så der satt vi alene med utsikt over maset nede på Rambla’n og fikk servert den ene lille lekkerbisken etter den andre. Skinken (Jambon Jubago) ble dagens vinner og minnes med et lite tomt blikk og åpen munn.
Dagen endte med en mer eller mindre vellykket shoppingrunde og et reservert bord på en av Barcelonas eldste restauranter Los Caracolas (Sneglen). Dyrt og turistifisert så det holder, men trivelig og godt likevel. Ole H og jeg endte kvelden på en bar full av lokale rockabillyentusiaster, rett rundt hjørnet for hotellet, og oppdaget at det lokale ølet heter Moritz. Etiketten var så pen at vi umiddelbart kunne utrope det til vår nye favoritt. Smakte bra gjorde det også.
Tirdsag morgen pakket vi koffertene og kom oss ut på flyplassen for å hente leiebilen. 3,5 time senere med både nytte og mistro til vår kvinnelige GPS-stemme var fremme ved hotellet i Montepellier. Her blir det fransk mat, bading med dertil hørende solbrente kropper og gjøglere på komedieplassen. Fine greier.
