Rådslagningen under frokosten førte til at man skulle forsøke seg på “Modernistic arcitectural walk” plukket fra sidene til Lonely Planets Barcelona-guide. En 5 km tur som ender ved La Familia Sagrada-katedralen. Noe forvirring rundt startpunktet (skrivefeil i boka) og referering til eget bykart gjorde at vi endte opp med starte på feil sted. Men Palau Güell var jo for så vidt et interessant sted selv om vi i grunnen bare fikk se kjelleren. Og bygget er altså laget av Gaudi. Vel nok om det. Vi hadde bedre ting i vente, bare vi fikk tråklet oss opp Rambla’n til det riktige startpunktet på ruta vår. På veien fikk Kristin også handlet en veldig fin og billig Desigual hettejakke (halv pris).
“Startpunktet” var Palau de la Música Catalana. Mye forseggjort flislegging i taket, og det var i grunnen det. Fint for all del, men lell. Vi hadde så godt som full kontroll på kartet og ruta, men var ikke helt drevne på å gjenkjenne de modernistiske fasadene så noen ble passert uten at vi la merke til dem. På grunn av det forskjøvede startpunktet ble vi fort nødt om å ta en pust i bakken med en lett lunsj. Øl (se opp for Linas guide til alkoholfritt øl på et senere tidspunkt), vin, asparges i Hollandaiessaus, gazpacho og kyllingsalat ga oss nok krefter til å fortsette jakten på noen angivlig fantastiske Gaudi hus.
Vi kom etter hvert frem til et hus som nesten ikke kan beskrives. Fasaden så ut som en blanding av knokkelhaug og et akvarium og på toppen bølget taket seg som en drage eller en jævla svær abbor. Lina og jeg betalte blodprisen på 16,5 € for inngang mens Kristin og Ole H skled videre oppover ruta til neste syke arkitektoniske perle. Innsiden av huset, som har vært en familiebolig, lignet på et undersjøisk eventyrlandskap der du skulle lete lenge etter en vinkel eller rett linje. (Det kommer bilder bare vi finner en butikk som selger minnekortlesere). Etter rundturen som inkluderte en tur opp på taket for å ta kjempeabboren i nærmere øyesyn fant vi igjen den andre halvdelen av reisefølget som fornuftig nok hadde slått seg ned på en servering lenger opp på ruta.
Vi skippet en håndfull fasader og bega oss raskt i retning endestasjonen: La Sagrada Familia. En helt vannvittig kirke som har vært under bygging i snart 80 år. Køa var lang, prisen drøy og bena såre, så vi valgte den enkle løsningen en runde på utsiden og en rask t-banetur tilbake til hotellet.
